|
– Hallo? HALLO? HAAALLOOO?!?!
Mannen ropte hjelpeløst ut i den beinkalde trønderske vinterlufta.
Jeg sto på Tiller i Trondheim iført en stor TrønderEnergi-boblejakke, tre meter unna, med en skillevegg og to trapper mellom oss. Kveldsskiftet som dørselger var i full gang.
Jeg hadde ringt på hos mannen to ganger noen minutter før. Den første gangen hadde jeg hørt voldsom romstering fra leiligheten uten at døra åpnet seg. Feltsalgsbransjen er ikke en bransje som premierer verken blygsel eller hensyn for andres privatliv – så jeg tok sjansen en gang til.
Etter ti sekunder med venting gikk jeg videre til naboen.
Nå var jeg på god vei til å overbevise naboen om at en variabel strømavtale der TrønderEnergi ga deg gjennomsnittsprisen for de siste 7 dagene (basert på høyeste observerte pris hver dag) var en god idé.
Jeg innkasserte etter hvert salget, og med nyvunnen selvtillit og ungt pågangsmot tok jeg den skjebnesvangre avgjørelsen: Vi prøver en tredje gang hos den ropende mannen.
Det var jo ingen tvil om at det var en mulig kunde på adressen. For alt jeg visste kunne fyren ha en hybel og en hytte som trengte strøm også – ingen dørselger med vettet i behold går forbi noe sånt.
Døra åpnes på rekordtid av en mann med rutete pysjamas, stuptrøtt tryne, og jeg tror jaggu han hadde nattlue med dusk også. Sånn husker jeg det.
Det tar mannen ett sekund å innse at det er en dørselger som har forstyrret søvnen hans tre ganger på kort tid. Og da starter et helsikes kalabalik.
Mannen bykser etter meg med stor kraft og legger på sprang idet han skjeller meg ut etter noter på tre forskjellige språk, barføtt og pysjamaskledd i den trønderske frostnatta. Men fottøy og akselerasjon blir mannens bane, og etter cirka 10 meter innser han at slaget er tapt.
Jeg snur meg og møter det resignerte blikket hans, idet han fører pekefingeren langs halsen i en kort og bestemt bevegelse – som et slags «vi snakkes».
Noen ganger er det best å la ting gå, uten å se seg tilbake. Hva gjør man egentlig med Antoine Semenyo nå?
|